EU mikser stadig oftere handel og sikkerhetspolitikk. Resultatet er at EØS-land som Norge risikerer å havne utenfor regelverket – og behandles som tredjeland. Dette påvirker handelsrelasjonen mellom Norge og Tyskland, men enn så lenge er dette kun skjær i sjøen i et ellers kjent og trygt farvann, uttaler vårt Legal Member SANDS i en juridisk analyse.
Et gjesteinnlegg fra:
Lennart Garnes, partner og leder av SANDS’ faggruppe for EU-/EØS- og konkurranserett
Oscar Johannes Oksavik, senioradvokat SANDS’ faggruppe for EU-/EØS- og konkurranserett
Bilde: Adobe Stock
Da EU innførte beskyttelsestoll på ferrolegeringer i november 2025, rammet det uten forvarsel en viktig norsk eksportsektor. EØS-avtalens løfte om likebehandling ble satt til side.
Geopolitisk uro og økte forsvarsprioriteringer endrer spillereglene for europeisk handel. EU vedtar stadig mer lovgivning som blander handelspolitikk med sikkerhetspolitikk – og nettopp i dette grenselandet oppstår det juridiske gråsoner som endrer rammebetingelsene for handel mellom EØS-land og EU-stater, deriblant Norge og Tyskland.
Interessert i tematikken?
Den 19. mars 2026 skal vi diskutere akkurat denne under et frokostseminar, sammen med representanter fra norske og tyske bedrifter og myndigheter. Finn ut mer her.
Utenfor når det gjelder mest
Utfordringen er strukturell: Handel er i kjernen av EØS-avtalen, mens sikkerhetspolitikk i utgangspunktet faller utenfor. Når EU vedtar rettsakter som gjør begge deler samtidig, oppstår juridiske gråsoner – og EØS-land kan ende opp på feil side av streken.
Et videre illustrerende eksempel er EUs Anti-Coercion Instrument (ACI) – kalt «handelsbazookaen» – som gir EU særskilte fullmakter til å treffe mottiltak mot tredjestaters press via handels- og investeringsrestriksjoner. Det er avklart at ACI ikke innlemmes i EØS-avtalen. EØS-land som Norge må i slike situasjoner reagere alene, uten tilgang til EUs kollektive maktapparat. Ironisk nok hadde EU-siden ved en feil først merket rettsakten som «EØS-relevant».
I ferrolegeringssaken i fjor høst tok EU for første gang i bruk EØS-avtalens artikkel 112, som åpner for beskyttelsestiltak ved alvorlige økonomiske eller samfunnsmessige problemer og tolket den på en måte som rammer norsk eksport. Det kan argumenteres for at EU her «tøyde strikken» for korrekt anvendelse av artikkelen, i det som fremsto som en klar «EU first»-prioritering fremfor det tradisjonelle EØS-mantraet om likebehandling.
Spørsmålet er om dette kan skje igjen – og for hvilke varer. Forsvars- og flerbruksvarer utgjør en viktig del av handelen mellom Norge og Tyskland. Beskyttelsestoll på slike varer fremstår nærmest utenkelig i dag – men det samme gjaldt «jerntollen» for kort tid siden.
Subsidier: En fordel med potensiell bismak
EU har svart på konkurransen fra Kina og USA med økt adgang til statlige subsidier. Tiltakspakker som Competitiveness Compass og Clean Industrial Deal gir mer rom for offentlig støtte. Ordningen for prosjekter av felleseuropeisk betydning (IPCEI) er i prinsippet åpen for EØS-land på linje med EU-stater men i praksis er det grunn til å spørre om «EU first»-tankegangen påvirker hvilke land som inviteres med, all den stund EØS-land ikke alltid har tilgang til EU-arenaene der slike initiativ unnfanges.
For norsk-tysk handel er større tilgang til stats- og EU-støtte et tveegget sverd. Det gir grunnlag for mer investeringer og aktivitet. Samtidig etterlater det et potensial for støtte til ineffektive prosjekter/aktører og uheldige konkurransevridningseffekter.
Tredjeland på papiret
To nye EU-forordninger illustrerer dilemmaet særlig tydelig: EUs Foreign Subsidies Regulation (FSR), som skal bekjempe konkurransevridende effekter av utenlandske subsidier i EUs indre marked, innlemmes ikke i EØS-avtalen. EØS-land betraktes dermed som tredjeland etter dette regelverket. Få «norske» transaksjoner og offentlige anskaffelser vil utløse meldeplikt i praksis, men fra EØS-ståsted er det prinsipielt problematisk at foretak fra EØS-land pålegges administrative ekstrabyrder som EU-foretak slipper.
Det er ennå ikke avklart om EUs reviderte forordning om kontroll med utenlandske direkteinvesteringer (FDI), tas inn i EØS-avtalen. Norske myndigheter har signalisert at landet uansett vil EU-tilpasse sitt nasjonale FDI-regime. Men dersom EØS-land formelt blir stående utenfor, vil rettsulikheten utgjøre en handelshindring og svekke felles sikkerhetspolitisk måloppnåelse. EFTA-siden har advart om nettopp dette.
«Kjøp europeisk» – men hvem er europeisk?
Den franske Presidenten, Emmanuel Macron, har lenge agitert for «europeisk preferanse». Nå følger EU-industrikommissær Séjourné opp med Industrial Acceleration Act (IAA), som foreslår favorisering av europeiske leverandører i strategisk viktige offentlige anskaffelser. Tilsvarende tanker preger EUs pågående revisjon av forsvarsanskaffelsesdirektivet.
IAA er ikke vedtatt, og nettopp Tyskland er blant landene som har stilt seg kritiske til forslaget. Dette er noe som illustrerer at «EU first»-tankegangen ikke er uten motstand internt i EU. Norske myndigheter synes å legge til grunn at IAA vil bli EØS-relevant, og ordningen legger uansett opp til at produkter fra land med frihandelsavtaler med EU vil nyte godt av den. Men uavklart EØS-relevans betyr i mellomtiden uforutsigbare fremtidige rammebetingelser; noe som i seg selv er en handelspolitisk ulempe for aktører på begge sider av grensen mellom Norge og EU.
Juridisk disharmoni er uheldig – men det skal ikke overdramatiseres
Disse eksemplene gir følgende konklusjon: Ja, foretak i EU og EØS opererer innenfor et EU- og EØS-regelverk som reelt sett ser ut til å differensiere mer mellom EU- og EØS-stater enn tidligere. Særlig der handel grenser til sikkerhetspolitikk. For handelsrelasjonen mellom Norge og Tyskland betyr det at spillereglene har blitt mindre ensartet for foretak i henholdsvis EØS og EU. I praksis har det bare negativ betydning for norske foretaks tilgang til markedene i Tyskland og EU. For vi antar at den politiske terskelen vil være svært høy for at Norge finner det rasjonelt å møte EU-siden med mottiltak.
Men allikevel skal ikke konsekvensene av dette overdramatiseres. Økt proteksjonisme fra frihandelsfyrtårnet EU innebærer en dreining, men slett ingen helomvending fra regelbasert frihandel. Fremdeles utgjør EØS-avtalen et godt fundament for handel mellom Norge og EU som sikrer markedsadgang til Europa bedre enn noen andre realistiske alternativer.
Interessert i tematikken?
Den 19. mars 2026 skal vi diskutere akkurat denne under et frokostseminar, sammen med representanter fra norske og tyske bedrifter og myndigheter. Finn ut mer her.