Geopolitisk «Zeitenwende»: Denne artikkelen er skrevet av Charlotte Hafstad, advokat og partner i Ræder Bing Advokatfirma. Den 8. mai vil hun gå dypere inn i denne tematikken, i forbindelse med webinaret Navigering i geopolitiske farvann: Hvordan påvirker sikkerhetsregulering næringslivet?. Her vil Charlotte utforske geopolitiske risikoer og hvordan disse i økende grad utløser sikkerhetsmessige krav til næringslivet. Les mer og meld deg på via vår hjemmeside – mer informasjon og påmelding finner du her.
Bild: Adobe generiert mit KI / Nicolas Tourrenc
De siste 40 årene har vi opplevd en økonomisk globalisering som savner sidestykke. Vi har deregulert det globale finansmarkedet. Handelsavtaler har ikke fokusert på importrestriksjoner lenger. Vestlige stater har solgt seg ut av nasjonale statlige selskaper som har blitt privatisert fordi det har blitt ansett som mer effektivt og verdiskapende. Samtidig har utviklingsland blitt lagt under et visst press for å åpne sine markeder for utenrikshandel og investeringer. Vestlige stater har åpnet seg, nærmest betingelsesløst, for internasjonal handel og finans, og slik har vi fått multinasjonale selskaper, innfløkte globale leverandørkjeder og utenlandsk eierskap på kryss og tvers av grensene.
Den vestlige verden har lagt til grunn to antakelser for denne globaliseringen. For det første at økonomiske bånd på tvers av grensene, også med autokratier, øker den globale velstanden. Dette har vist seg å stemme, det har vært en fremragende økonomisk utvikling. Den andre antagelsen har lagt til grunn at etter hvert som økonomien i autokratier blomstrer, vil slike stater også anta våre liberale demokratiske verdier, og la vær å gå i konflikt med oss. Doktrinen om «Wandel durch Handel» illustrerer dette tankesettet, som på mange måter setter likhetstegn mellom handel og sikkerhet. Denne antagelse har vist seg å ikke treffe like godt.
«Zeitenwende»: De økonomiske båndene blir sårbarheter
Fra 2016 begynte den andre antagelsen å slå sprekker i USA og Europa. Kina introduserte året i forveien sin «Made in China 2025-strategi», som innebar at Kina skulle gå fra å være en low tech-nasjon til å bli en high tech-nasjon. Dette skulle blant annet oppnås ved å erverve vestlige teknologiselskaper, og slik få tilgang til den etterspurte teknologien.
I 2016 nådde kinesiske direkteinvesteringer i EU en topp på USD 200 milliarder i løpet av ett år. Det var bortimot 50 prosent mer enn de siste 10 årene til sammen. Samtidig ble det klart for europeiske selskaper at de ikke hadde tilgang til det samme markedet i Kina og oppfatningen av at det ikke var et «level playingfield» eller «reciprocity», altså gjensidighet i handelsforbindelsen dem imellom, tiltok.
Det er viktig å huske på at både Russland og Kina valgte å spille globaliseringsspillet etter andre regler enn vestlige land. Vår utstrakte deregulering førte til at andre land, også autokratier, kunne investere i deler av vår kritiske infrastruktur eller at de blir underleverandører av sentrale komponenter som vi var helt avhengige av. Samtidig valgte Russland og Kina en blandet globaliseringsstrategi med et vesentlig innslag av statlig intervensjon og kontroll, hvilket blant annet medførte at utenlandske investorer ikke hadde tilgang til hele deres marked. Slik unngikk de også å etablere en del sårbarheter i næringslivet.
Sårbarhetene i en rekke vestlige forsyningskjeder
Covid-19 pandemien demaskerte i 2020 sårbarhetene i en rekke vestlige forsyningskjeder, som i vesentlig grad var avhengig av produksjon eller komponenter fra Kina. Tilgang til mikrobrikker og helseutstyr ble vanskeliggjort, og i beste fall sterkt forsinket og betydelig dyrere. Den russiske invasjonen av Ukraina i 2022 viste at Russland var beredt til å bryte permanent med vesten og det ble smertelig klart for Tyskland at det ikke var lurt å være avhengig av russisk gass for å sikre egen energiforsyning.
De geopolitiske spenningene reflekterer Russland og Kinas endrede sikkerhets- og utenrikspolitiske intensjoner og de har økt risikoen for at globale økonomiske bånd «weaponizes», og slik utgjør sikkerhetsmessige sårbarheter. Omfattende økonomisk samkvem med autokratier anses ikke lenger for å styrke sikkerheten, men heller å svekke den. Olaf Scholz anvendte begrepet «Zeitenwende» for å beskrive denne endringen i en regjeringstale. Det var tre dager etter den russiske invasjonen av Ukraina. Han understreket at Tyskland stod overfor en ny æra og at Tyskland var nødt til å diversifisere energiforsyningen for å redusere landets avhengighet av russisk gass, og at Tysklands politikk og handel med autoritære stater og den trusselen de utgjør for fred og demokrati, måtte endres.
Vestlige land etablerer regulering for å håndtere nasjonale sikkerhetsrisikoer i næringslivet
Europeiske land har siden 2020 akselerert utviklingen av regulering som skal håndtere nasjonale sikkerhetsrisikoer i næringslivet og i handelsforbindelser. Det inkluderer investeringskontrollregulering som skal påse at utenlandske investeringer i stadig flere sektorer forhåndskontrollers av nasjonale myndigheter. Dette skal sikre at investeringene ikke truer nasjonale sikkerhetsinteresser eller offentlig orden. Det utvikles stadig mer kompleks sanksjons- og eksportkontrollregulering. Det iverksettes tiltak for å kontrollere utenlandske erverv av eiendommer og det stilles strengere krav til næringslivet gjennom sikkerhetsloven, anskaffelsesregelverket og gjennom ulike særlover som skal hensynta nasjonale sikkerhetsinteresser.
Mens det så langt har vært USA som har ledet an utviklingen av slik regulering, tett fulgt av EU, blir det interessant å se hvordan dette utvikler seg fremover. Europeiske stater har ikke mange år med erfaring knyttet til de-risikingstrategier som inkluderer regulering for å redusere sårbarheter knyttet til økonomiske forbindelser med fremmede stater og for næringslivet er det å hensynta nasjonale sikkerhetsinteresser og beredskap i stor grad noe helt nytt, men som dessverre ser ut til å bli nødvendig i årene fremover.
Dagens geopolitiske risikoer må ses i sammenheng med det pågående teknologikappløpet, noe som befester at det er handel- og næringslivet som, høyst ufrivillig, blir krigsskueplassen og arenaen for mange av de geopolitiske spenningene mellom stater. Dette skaper utfordringer både for staten og næringslivet. Men det gir også rom for nye muligheter. For Tyskland og Norge som er del av det indre marked i EU, med sterke handelsforbindelser og felles verdier, ligger det stort potensial i økt samarbeid både innen næringsliv og innen sikkerhet.