3. mars vedtok Tysklands forbundsregjering et lovforslag om selskapers plikt til aktsomhet i sine leverandørkjeder, den såkalte Lieferkettengesetz. Lovforslaget skal opp til godkjenning i forbundsdagen før sommerferien. Administrerende direktør i Norsk-Tysk Handelskammer (AHK), Michael Kern, redegjør for hva loven går ut på og hva den innebærer for tysk næringsliv.
Hva går det nye lovforslaget om plikt til aktsomhet i leverandørkjeder ut på?
Kjernen i lovforslaget er at tyske selskaper som kjøper varer fra eksterne leverandører nå i større grad må ta ansvar for omstendighetene disse varene er produsert under. Det vil si at enhver vare som inngår i bedriftens leverandørkjede ikke skal være produsert under forhold som innebærer brudd på menneskerettighetene. Loven vil gjelde for tyske bedrifter globalt og utenlandske selskaper av en viss størrelse som er aktive i Tyskland.
Hva innebærer dette for bedriftene?
Selskapene må gjennomføre enn risikovurdering av menneskerettighetsbrudd i sine leverandørkjeder. Identifiserer man en risiko for at dette kan skje, er det et krav om at selskapene setter i gang forebyggende tiltak. Hvis brudd på menneskerettigheter faktisk er til stede i en bedrifts leverandørkjede, må tiltak settes i gang for å få bukt med lovbruddene. Denne kartleggingen må dokumenteres og ideelt sett etterprøves årlig, ellers risikerer selskapene bøter. Det nasjonale direktoratet for økonomi og eksportkontroll (BAFA) har mandat som kontrollinstans.
Hvordan mottas lovforslaget i Tyskland?
Flere næringsforbund og bransjeorganisasjoner har vært positive til innholdet i lovforslaget, men kritisk til hvordan det skal gjennomføres i praksis. Dette gjelder særlig for små og mellomstore bedrifter. For større selskaper er det nok mer gjennomførbart, men naturligvis også forbundet med økte kostnader. Mange selskaper har ofte hundre- og tusenvis av aktører involvert i sine leverandørkjeder. Noe så lite som en energibar for eksempel, kan kreve ingredienser fra 40 ulike land med kanskje 60 leverandører involvert. Da kan man tenke seg hvor mange ledd som er involvert i et høyteknologiprodukt i bilindustrien. Med andre ord vil det bli krevende å etterleve loven i praksis.
At dette byr på utfordringer særlig for mindre bedrifter, har blitt tatt hensyn til i det aktuelle lovforslaget. I første omgang gjelder det nemlig utelukkende for større selskaper. Gjennom for eksempel ISO-sertifiseringer har de store selskapene allerede et bedre overblikk over dette aspektet hos sine leverandører og i noen tilfeller instrumenter på plass som gjør det enklere å etterleve de nye kravene. Loven trer i kraft i 2023 for selskaper med over 3 000 ansatte i Tyskland. Fra og med 2024 må også selskaper med 1 000 ansatte i Tyskland forholde seg til lovgivingen.
Hvilke implikasjoner har dette for næringslivet?
Det positive med lovforslaget er naturligvis at det gir strengere krav til å følge FNs menneskerettighetskonvensjoner, som egentlig er en selvfølge. Det er også positivt at selskapene nå må dokumentere og bevise at de etterlever loven.
Lovgivningen vil selvfølgelig også føre til mer forvaltning for selskapene. I noen tilfeller vil det også innebære moderat prisstigning. Denne prisstigningen vil imidlertid være berettiget ettersom det innebærer en viss kvalitetssikring av produktet. Å være opptatt av sertifiseringer og menneskerettigheter vil ikke lenger være en konkurransebakdel.
Noe som er mulig, men som jeg ikke anser som særlig sannsynlig, er at selskaper i kritiske situasjoner vil flytte deler av sine leverandørkjeder fra land hvor brudd på menneskerettighetene ikke følges opp tilstrekkelig, til land med strengere håndhevelse.
Selskapene vil også trenge rådgivning og veiledning. Det tyske industri- og handelskammernettverket (DIHK) som AHK en del av, vil opprette nye spesialrådgiverstillinger for å kunne bistå tyske selskaper i utfordringene knyttet til lovgivningen.
Vil loven komme til å gjelde for små og mellomstore bedrifter etter hvert?
For øyeblikket er ikke dette oppe til diskusjon. En liten bedrift med 10-20 ansatte vil ikke ha en leverandørkjede som involverer mange andre land, mens mellomstore selskaper med 2-300 ansatte nok er involvert i internasjonale leverandørkjeder. Her tror jeg imidlertid at næringsforbundene i fremtiden vil stå bak bedriftene i at det vil være svært vanskelig for dem å praktisk gjennomføre retningslinjene i et slikt lovverk.