Europa står midt i en tid preget av krig og økonomisk usikkerhet. For Norge – og for norsk-tyske relasjoner – reiser dette en rekke krevende spørsmål: Hvordan skal et lite land som Norge navigere i en verden der stormakter som Kina og USA i økende grad former premissene? Hvilken rolle spiller økonomisk krigføring og kampen om kritiske ressurser, som sjeldne jordarter? Og hva betyr det for tilliten mellom nasjoner når verdier, sikkerhetsinteresser og økonomiske hensyn kolliderer? Den nye antologien Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk ble lansert i april. I dette intervjuet med Norsk-Tysk Handelskammer deler en av forfattere, Kåre Dahl Martinsen, professor ved Institutt for forsvarsstudier i Oslo, sine analyser og vurderinger av Norges rolle i dagens geopolitiske landskap. Med forskningsfelt som spenner fra norsk Kina-politikk og minnekultur til politisk styring av militære operasjoner, gir Martinsen innsikter som ikke bare er høyaktuelle, men også ubehagelig relevante.
Bilde: privat
AHK: Hvordan vil du beskrive de viktigste sikkerhetspolitiske og økonomiske dilemmaene Norge står overfor i dagens Europa?
Kåre: Dette er et mer komplekst spørsmål enn det umiddelbart ser ut som. Det er nok av dilemmaer, og de blir ikke borte av at den norske regjeringen har knepet øynene igjen så hardt den har kunnet i svært lang tid. Det mest prekære, og for Norge pinligste, må være den manglende viljen til å bistå Ukraina. Kun etter lang tid med intern kritikk og betydelig press utenfra, har regjeringen kommet på banen med økonomisk og militær bistand. Men skampletten blir vanskelig å vaske bort, ingen andre land har profittert så mye på krigen som vi har takket være galopperende gasspriser. Mens andre land har vært tvunget til politisk vanskelige nedskjæringer i sosiale utgifter, er de norske bidragene ikke merkbare.
Finnes det andre problemer, kanskje også med tanke på Kina?
Norges holdning til Kinas eksportpolitikk og sikkerhetspolitiske ambisjoner i Nordområdene er et annet dilemma. Mens resten av Europa forsøker å vegre seg mot kinesisk dumping av el-biler og solceller, erklærte den forrige finansministeren at han var imot å begrense importen av biler fordi det ville være å nekte nordmenn billige kjøretøy. Denne mangelen på solidaritet med EU er pinlig, men neppe noe mange legger merke til. Verre er det med Kinas ambisjoner i Nordområdene. De har vært tydelige siden kinesiske selskaper, med generøs statlig støtte, forsøkte å etablere seg på Grønland med gruvedrift rundt 2010. Takket være amerikansk press, er det blitt forhindret. Men nylig har det vært fremstøt fra kinesiske selskaper for å etablere seg først i Narvik og så i Kirkenes. Denne gangen reagerte statsministeren og satte foten ned.
Hva ser du som Norges største utfordring i møte med dagens rettslige og institusjonelle rammer i Europa?
Den er enkel: at vi står utenfor. EØS-avtalen er ikke skrudd sammen til å hanskes hverken med det nye EU eller med en sikkerhetspolitisk ramme der USA er blitt uforutsigbart. Norge er i dag avhengig av velvilje fra våre nordiske naboland for informasjon og dermed også for å kunne øve en smule innflytelse. Det er merkelig hvordan kampen for selvstendighet fra Danmark og Sverige nå plutselig ikke betyr det ringeste. Personlig er jeg glad for at jeg er halvt dansk og dermed hvertfall halvveis med.
På hvilken måte påvirker dagens globale økonomiske usikkerhet Norges handlingsrom i sikkerhetspolitikken?
Det er betydelig forminsket og forverret. Vi er alene og meget sårbare. Å legge seg så tett inntil EU som mulig er den eneste farbare vei, men som nevnt ovenfor betyr det en vasallstatus som skjønnmales med politiske uttalelser om betydningen av gode kontakter som gir inntrykk av at dette er en dialog mellom to likeverdige parter. Det er det slett ikke.
Norge rammes av Trumps straffetoll, men vi har ingen ting å svare med. Hvis forhandlingene mellom USA og EU strander og ender med en fastlåst konflikt, har vi heller ingen ting vi skulle ha sagt. Det samme gjelder EUs klare linje overfor Kina. Fra norsk side har kinesisk tyveri av industrihemmeligheter blitt møtt med en øredøvende taushet. Samtidig kommer det frem at næringslivet er lite forberedt på å møte kinesisk spionasje. Den spionasjen er rettet mot de få områdene der Norge ligger teknologisk foran Kina. Det er ikke i vår interesse at den spisskompetansen vi sitter på forsvinner ut av landet. Slett ikke til det som EU I 2019 høflig omtalte som «en systemisk rival».
Kan du peke på konkrete strategier eller tiltak Norge bør prioritere for å styrke sin posisjon i en verden preget av økende usikkerhet?
Norge er sårbart. NATO er svekket, og EØS-avtalen er pent sagt temmelig mangelfull. Den eneste strategien vi har er å diskutere det. Vegringen mot en ny norsk EU-debatt er strutsepolitikk, og et eklatant eksempel på manglende politisk ledelse og mot. Det er ikke gitt at utfallet skal være en ny avstemning. Men det er på tide at folk blir informert om hva EØS-avtalen ikke inneholder. Utfordringen er selvfølgelig at dette dreier som vanskelige saker som berører folks økonomiske og politiske fremtid. Uansett hvilken løsning som velges vil det medføre omkostninger.
I stedet er det svært mye politisk oppmerksomhet mot konflikter som bare berører norsk sikkerhet perifert. Men som gir rike muligheter for å fremstå som moralsk forargede og dermed også plettfrie. Men det betyr at de vanskelige dilemmaene dyttes lengre ned på den politiske dagsorden. Et godt eksempel er daværende næringsminister Vestres redegjørelse for Stortinget om norsk handelspolitikk. Da han holdt den i 2023, var det tretti år siden forrige gang. Jeg kan love at i løpet av de årene er norsk fredsmegling diskutert atskillig ganger. Det er ikke dermed sagt at det ikke skal behandles i Stortinget, men ubalansen er himmelropende.
Hvordan bør Norge navigere mellom egne nasjonale interesser og europeisk solidaritet i spørsmål knyttet til sikkerhet og økonomi?
Motsetningen finnes ikke. Svekkes Europa, svekkes vi.