Bergen er den største byen i det nynorske kjerneområdet, men er selv en nøytral kommune. Foto: ThinkstockPhotos.
Norge har to offisielle skriftspråk for ett og samme språk, men hvor mange nynorskbrukere finnes det egentlig? Frisk opp nynorskkunnskapene dine fra skoletiden.
Tilfeldig fakta
Aller først en viktig «disclaimer», på noe flere nordmenn misforstår: man kan ikke snakke hverken bokmål eller nynorsk, fordi de begge utelukkende er skriftspråk. På norsk skriver man enten nynorsk eller bokmål, og man snakker norsk på en eller annen dialekt. Det finnes ikke et tall på norske dialekter. Språkrådet regner med at det finnes “like mange dialekter som det finnes steder der det bor folk”.
Med rundt 500 000 brukere er nynorsk en klar minoritet. Skriftspråket har likevel offisiell status, og norske myndigheter prøver å styrke skriftspråkets stilling. For eksempel må en viss prosentandel av sider på offisielle nettsider stå skrevet på nynorsk. Skriver man en e-post til et offentlig organ, har man rett til å bli svart på samme målform man selv skrev på. Minst 25% av NRK sitt innhold må være produsert på nynrsok. Dette målet ble derimot oppnådd for frøste gang i 2019, 50 år etter målet ble fastsatt.
Kommuner bestemmer om de har bokmål eller nynorsk som skriftsmål, men de kan også velge å være nøytrale.
En forskjell mellom tysk og norsk språkpolitikk er at norsk ikke har noen standardisert form. «Hochdeutsch» brukes i formelle situasjoner, men norsk har ikke en tilsvarende variant. Dialekter av ymse slag brukes av journalister, politikere, statsministeren, på TV, blant fremmede og på møter.
HistoNynorskrie
Historien må svare på hvorfor norsk har to skriftspråk. På 1500-tallet underla Danmark Norge i sitt rike, og fra da til 1814 ble Norge styrt fra det danske nabolandet. Det skulle få store ringvirkninger på språket som ble snakket. Danske embetsmenn flyttet til Norge og brakte språket med seg, norske intellektuelle flyttet til Danmark og lærte språket. Dansk var skriftspråket, selv om nordmennene privat fortsatte å snakke sitt eget språk som gradvis ble likere dansk.
Da Norge ble uavhengig fra Danmark i 1814 kom spørsmålet om hva som skulle skje med skriftspråket i landet – hvor folket snakket en dialekt som skilte seg fra det offisielle skriftspråket dansk. Det var flere mulige løsninger på språkdilemmaet, men kun to av dem har vært gjeldende til i dag.
En side ville fornorske det danske språket, noe som utviklet seg til det vi i dag kaller bokmål. Den andre siden ville at dialektene som ble snakket skulle danne utgangspunktet for skriftspråket. Dette ble til nynorsk. Ivar Aasen var frontfiguren for denne retningen og han kalles «nynorskens far».
Aasen undersøkte systematisk de norske dialektene. Han reiste rundt i Norge fra 1842-1864 og forsket på dialektene, og publiserte bøker om funnene sine. For eksempel uttalte mange boende i Vest-Norge «ka» og ikke «hva», «kor» og ikke «hvor», «seier» og ikke «sier», «kasta» og ikke «kastet».
Basert på funnene utformet han skriftspråket nynorsk. Nynorsk er dermed et normativt skriftspråk basert på de forskjellige, og til dels ulike, dialektene. Nynorsk fikk offisiell status allerede i 1882. Inntil 1940-årene var nynorsk i en periode med vekst, men siden har nynorsk sunket i bruk. I dag blir nynorsk ansett for å være særlig poetisk og vakkert. Fjorårets nobelprisvinner Jon Fosse skriver på nynorsk.