Hvor mange tyske selskaper finnes det i Norge? Dette spørsmålet får vi titt og ofte. Vi har kikket på registre og statistikk, men det er vanskelig å fastslå et endelig antall. Dette er mer komplisert enn man skulle tro.
Bilde: AdobeStock
Norsk-Tysk Handelskammer har i dag rundt 800 medlemsbedrifter. Blant disse er det 500–600 tyske selskaper. Men ikke alle disse er selskaper fra Tyskland med aktiviteter i Norge. Spørmålet om hvor mange tyske selskaper som faktisk er aktive i Norge, er en gjenganger hos oss i Handelskammeret. Det finnes lett tilgjengelige tall i statistikk og registre. Men tallene spriker i alle retninger. Kikker man nærmere, ser man at selv om spørsmålet er veldig enkelt, er svaret svært komplisert.
Tall fra DESTATIS
De siste tallene fra det tyske statistikkbyrået DESTATIS er ikke helt nye, men til gjengjeld presenteres de i form av et kart (se nedenfor). DESTATIS opplyser at 297 datterselskaper av tyske multinasjonale selskaper var aktive i Norge i 2021. Året etter var tallet 300.
Tall fra Stastistisk Sentralbyrå
Norsk Statistisk Sentralbyrå (SSB) publiserer også en oversikt over selskaper i Norge som er under direkte eller indirekte utenlandsk kontroll. Av metodiske årsaker er filialer i Norge med en nettoomsetning under 15 millioner kroner og/eller mindre enn ti årsverk utelukket fra SSBs statistikk. Begrunnelsen står i liten skrift: I disse tilfellene er den øverste styringsenheten vanligvis en fysisk person bosatt i Norge. Til tross for dette kriteriet inneholder den norske statistikken 522 selskaper, altså nesten dobbelt så mange selskaper som i den tyske statistikken. Riktignok henviser SSB-statistikken til et annet år enn DESTATIS, men en så stor økning i løpet av et år er helt usannsynlig.
Brønnøysundregistrene og organisasjonsformer
Ved siden av Statistisk sentralbyrå har også Brønnøysundregistrene data for alle selskaper i Norge. Spør man Brønnøysundregistrene, avhenger svaret av hvilke kriterier man velger: I første omgang er det mulig å filtrere etter hovedkontor og/eller postadresse. Hvis disse befinner seg i Tyskland, tyder dette på at det er et tysk selskap som opererer i Norge. I Brønnøysundregistrene er det 4425 slike per november 2025. Noen av dem er imidlertid registrert dobbelt under ulike organisasjonsformer. Teller man bare unike elementer, er det fortsatt 3464 selskaper og organisasjoner. Det er imidlertid uklart hvilke av disse som faktisk er aktive.
I utgangspunktet må alle selskaper som driver virksomhet i Norge, være registrert i Brønnøysundregistrene. Dette gjelder også for bedrifter som for eksempel bare leverer varer fra Tyskland, men ikke nødvendigvis har en egen filial i Norge. Alle slike utenlandske selskaper som er registrert i Norge, men ikke har tilhold her, er registrert som såkalte Norskregistrert utenlandsk foretak (NUF). I Brønnøysundregistrene er det for tiden registrert 1355 tyske NUF-er i Norge.
Mer komplisert er det derimot for tyske datterselskaper som er fast etablert i Norge, men der tilknytningen til Tyskland bare er synlig gjennom eierstruktur og eierstyring. Dette fremgår ikke i Brønnøysundregistrene.
Utenlandske direkteinvesteringer (FDI)
Et annet perspektiv på norske-tyske næringslivsforbindelser får man ved å se på utenlandske direkteinvesteringer (Foreign Direct Investments, FDI). FDI-tallene viser hvor mye kapital tyske selskaper investerer i Norge. For den investerte kapitalen skiller SSBs statistikk mellom det «direkte investeringslandet» og det «ultimate eierlandet». Det direkte investeringslandet refererer til det landet som pengene strømmer fra direkte til selskapet, mens det ultimate eierlandet tar hensyn til hele eierskapskjeden. Det ultimate eierlandet er det landet der selskapet eller personen helt til sist i eierkjeden befinner seg – det vil si der det ikke er ytterligere kontroll fra et annet, overordnet selskap. Slik blir kapitalens opprinnelse synlig. Dette skillet viser at kapital og innflytelse i dag ofte går gjennom over komplekse investeringsstrukturer og på tvers av flere land – noe som gjør spørsmålet om et selskaps egentlige opprinnelse svært komplekst.
Ifølge SSB var Tyskland det ultimate eierlandet bak nesten 80 milliarder kroner direkteinvesteringer i Norge i 2024. Tyskland lå dermed på 7. plass bak land som USA og Storbritannia, men også bak Sverige, Finland og Sveits. Om lag 60 milliarder kroner kom fra Tyskland som direkte investeringsland.
Hva er et «selskap»? Og hva er et «tysk» selskap?
En av grunnene til at tallene i ulike registre og statistikker er så forskjellige, er at de definerer «selskap» på forskjellige måter.
For eksempel har DESTATIS siden 2018 basert sin statistikk på et selskapsbegrep som er definert av EU. Dette begrepet definerer et selskap som «den minste kombinasjon av juridiske enheter som utgjør en organisatorisk enhet for produksjon av varer og tjenester og har en viss grad av valgfrihet». Men hva med tyske stiftelser, ideelle organisasjoner eller kulturinstitusjoner som er oppført i Brønnøysundregistrene? Må en organisasjon være profittorientert eller tjene penger for å regnes som et selskap? Og må den ha en filial eller postadresse i Norge, eller er det tilstrekkelig at driften skjer fra utlandet?
Enda vanskeligere er det å definere eierlandet. I en tidsalder med globale verdikjeder og mangesidig internasjonalt eierskap, kan grensene raskt bli uklare. Når er et selskap «tysk»? Er det tysk hvis hovedkontoret befinner seg i Tyskland? Eller er det tilstrekkelig at et selskap grunnlegges i Tyskland, eller av en tysk person? Eller er eierskap og kontroll bedre indikatorer for opprinnelseslandet? I så fall, hvor mange tyske aksjonærer eller hvor stor prosentandel av eierskapet er tilstrekkelig? Må det være tysk flertall i eierskapet?
Alle disse uklarhetene viser at svaret lyder: Det kommer an på. Og at det i bunn og grunn avhenger av hvordan man definerer tyske selskaper, og hva slags statistikk eller registreringspraksis man legger til grunn.