EU og REDII – hva de nye direktivene betyr for hydrogenøkonomien -

Bilde: AdobeStock

Med REDII ønsker EU-kommisjonen å vedta to nye direktiver for å regulere hydrogenøkonomien i Unionen og for dens leverandører. Her forklarer vi hva REDII handler om.

Europa har det siste året forsøkt å bli uavhengige av russisk gass, og dette har samtidig ført til at investeringer i grønn energi har tatt fart. EU har forsøkt å komme til enighet om hvordan man kan satse på hydrogen på best mulig måte. Dette kunne ikke gjøres uten en definisjon på når hydrogen, hydrogenbasert drivstoff eller andre energibærere kunne defineres som fornybare drivstoff av ikke-biologisk opphav.

Direktivet om fornybar energi 2018/2001 (Renewable Energy Directive, derav RED) manglet nærmere reguleringer og definisjoner, som Kommisjonen forsøkte å oppklare med to delegerende bestemmelser (derav RED II). Ifølge EU skal disse i samspill med direktivet regulere lovverket bedre. En definisjon vil ha en avklarende effekt. Med avklaring følger større incentiver til å investere i grønt hydrogen.

Antas å godkjennes

Etter Lisboa-traktaten skiller vi mellom delegated acts (bestemmelser med hensikt til å utfylle eller forklare lovgivning som allerede eksisterer) og implementing acts (gjennomføringsbestemmelser). Bestemmelsene vi har å gjøre med her er av førstnevnte kategori. Etter at forslaget er sendt til EU-parlamentet og Ministerrådet har de to måneder på seg til å godkjenne eller avslå forslaget, som har blitt lagt fram av Kommisjonen. Hverken EU-parlamentet eller Ministerrådet kan endre forslagene. For å forkaste en delegert rettsakt kreves et såkalt kvalifisert flertall, det vil si 65% av befolkningen og 55% av medlemslandene, derfor antas det at disse delegerte bestemmelsene blir godkjent.

Reguleringens betydning for industrien

Direktivet påvirker flere sektorer i markedet, som transportsektoren og varme- og kjølesektoren, slik det framgår i direktivets art. 1. De to delegerende bestemmelsene vil også være bindende og påvirke de samme områdene i markedet som direktiv 2018/2001 allerede binder.

Hovedformålet med direktivet, slik EU legger det fram, er å fremme energi fra fornybare kilder på tvers av ulike sektorer. Dette er også et av hovedpoengene i EUs energipolitikk. Ved inngangen av 2030 skal minst 32% av all energi komme fra fornybare kilder. En klar definisjon avgjør også om hydrogenet som produserer også kan tas med i beregningene for å nå målet på 32% innen 2030. Miljøministeren i Tyskland har allerede bekreftet en snarlig implementering av disse delegerende rettsaktene.

I Tyskland har det allerede kommet reguleringer som gir de bedriftene som produserer grønt hydrogen en foretrukket status.

Definerer når hydrogen anses å være grønt

EU legaldefinerer «fornybart flytende eller gassformig transportdrivstoff av ikke-biologisk opprinnelse» som «flytende eller gassformig drivstoff som brukes i transportsektoren, unntatt biodrivstoff eller biogass, og hvis energiinnhold kommer fra andre fornybare energikilder enn biomasse», jf. Art. 2 (36) i EU-direktivet 2018/2001.

Første delegerende bestemmelse kommer på bakgrunn av (og i henhold til art. 27(3) i direktivet) at Kommisjonen ble spurt om å utvikle en metode på tvers av EU, for å forsikre seg om at elektrisiteten som blir brukt til å produsere fornybare flytende og gassformig drivstoff faktisk er av fornybart opphav. Med dette tilkommer regler om tidsmessig og geografisk sammenheng mellom drivstoffproduksjonen og elektrisitetsproduksjonsenheten. Dessuten blir drivstoffprodusenten pålagt å bidra til enten finansiering av fornybar energi, eller til utbredelsen av fornybar energi.

Direktivet inneholder en minsteterskel for besparelser på klimagassutslipp for fornybar flytende og gassformige transportdrivstoff av ikke-biologisk opprinnelse. I henhold til art. 25(2) og art. 28(5) i direktivet, kan Kommisjonen fastsette en minsteterskel for klimagassutslipp besparelser av resirkulert karbonbrensel. I tillegg kan Kommisjonen også fastsette en metode for å vurdere klimagassutslippsbesparelsene fra fornybare flytende og gassformige transportdrivstoff av ikke-biologisk opprinnelse og fra resirkulert biobrensel. Dette forsøker Kommisjonen å gjøre i den andre delegerende bestemmelsen.

Hydrogen produsert av kjernekraft – Fornybart eller ikke?

Siden vi har å gjøre med delegated acts, altså bestemmelser hvis hensikt er å utfylle allerede eksisterende lovgivning, så må vi se til det allerede eksisterende direktivet 2018/2001. I dette direktivet listes ikke kjernekraft opp under lista over fornybare energikilder.

Det har vært debatt, i Frankrike og Tyskland, om kjernekraft allikevel kan legges til i lista. En mulig løsning er da å definere hydrogen skapt ved hjelp av ikke-fornybare kilder som «lav-karbon hydrogen». Kravet for å innfri denne definisjonen er at klimagassutslippene må være 70% mindre enn ved fossilt brensel.

Gjelder de fastsatte reglene for import?

Det korte svaret er ja. De kravene som fastsettes for selve produksjonen av fornybar energi angår lokal produksjon så vel som import. For at EU-land skal kunne forsikre seg om at reglene blir fulgt også av ikke-EU land som eksporterer inn til EU, vil det innføres «voluntary schemes»/frivillige ordninger. Slike frivillige ordninger er en kjent praksis i EU.

Det forventes ikke at endringene skal implementeres over natta, men derimot at reguleringene gradvis fases inn i industrien.