Hydro er Europas absolutt største aluminiumsprodusent og en viktig global aktør. Hvordan påvirkes selskapet av Green Deal, og hvilke forventninger har det til det tyske EU-formannskapet? Vår administrerende direktør Michael Kern tok en digital morgenkaffe med Rønnaug Sægrov Mysterud, Vice President, Head of EU Affairs, og styremedlem i handelskammeret. Hun sitter vanligvis i Brussel, men har holdt til på Hydros hovedkontor i Vækerø siden pandemien brøt ut.
MK: Kan du fortelle litt om Hydros tilstedeværelse i Tyskland?
RSM: Tyskland er det landet i Europa hvor vi har flest ansatte. Her har vi et smelteverk, en stor valsemølle og flere fabrikker som lager aluminiumsprodukter, avansert sorteringsteknikk for resirkulering av aluminium og et større forskningssenter. Europa er Hydros største marked, og i Tyskland kommer vi veldig tett på dette markedet.
MK: Kan du fortelle litt om Brussel-kontoret?
RSM: Bestemmelsene som skjer i EU er veldig viktig for oss på mange måter. EU har utviklet en energi- og klimapolitikk som har betydning for vår konkurranseevne og våre muligheter ettersom vi er kraftintensive. Unionen har en veldig ambisiøs klimapolitikk som også skal dreie etterspørselen mot grønnere produkter, og det passer også vår industri veldig godt. I tillegg er den en sentral aktør i den globale handelspolitikken, som også er sentralt for vår konkurranseevne. EU har en del ekstrakostnader med sin ambisiøse klimapolitikk, men disse kan vi ikke legge over på våre produkter som skal konkurrere i et globalt marked. Så den rollen som EU tar i global handelspolitikk er vesentlig, i tillegg til EU-initiativ for å beskytte konkurranseevnen.
Tidligere har EU vært litt mindre aktiv i global handelspolitikk. Da jeg kom til Brussel i 2016 ble det sagt at EU skulle få til handelsavtale med Kina og Kina skulle prise karbon, slik som EU gjør, og man skulle få til en bedre verdensorden på handel. Det viste seg å være veldig, veldig vanskelig. Derfor har det vært svært viktig for oss at EU har tatt en tydeligere rolle når det kommer til Kina og USA, og andre deler av verden utenfor Europa.
MK: Brussel har nylig fastslått de prioriteringene EU skal ha fram mot 2027, og den mest omtalte er Green Deal. Var det en overraskelse for deg at denne kom eller var det å forvente at Europa prøvde å posisjonere seg i verdenshandelen som det det første klimanøytrale kontinentet innen 2050?
RSM: Det var nok som forventet. Ved EU-valget i fjor ble det valgt et parlament som var litt mer sammensatt enn tidligere ettersom sosialdemokratene og de konservative mistet flertall og de liberale og de grønne fikk større makt. Så da Ursula von der Leyen skulle legge fram sin masterplan i fjor, var det forventet at det ble en veldig ambisiøs klima- og miljøplan for Europa. Green Deal er også en vekststrategi, så den har en del interessante elementer som viser forståelse for at industrien må beholde konkurranseevnen.
EU står for mindre enn ti prosent av verdens utslipp. Hvis man skal klare å gjøre de investeringene som skal til for å redusere utslippene, må industrien ha konkurranseevne også globalt. Industrien har stått under miljø- og utslippsreguleringer i mange år og har kvotesystem for utslipp som dekker mellom 40-50 prosent av europeiske utslipp i industri- og kraftsektoren. I Green Deal har man i større grad også sett på hvordan man skal klare å dreie etterspørselen i mer bærekraftig retning. Det er spennende for oss.
MK: Ja, og det åpner nok også flere muligheter for Norge, som i stor grad fokuserer på EUs indre marked. Når vi snakker om Norges ambisjoner og muligheter i det grønne skiftet, så er vel egentlig aluminium det ideelle produktet? Det produseres i Norge med fornybar energi og kan enkelt resirkuleres ved hjelp av lite energi. Satt på spissen: Hvor ligger problemet, Green Deal burde jo være ideelt for aluminium?
RSM: Det grønne skiftet passer aluminium veldig godt, og vi føler jo at vi har levd i sirkulærøkonomien veldig lenge. For å resirkulere aluminium trengs bare fem prosent av energien det tar å produsere primæraluminium. 75 prosent av all aluminium som har vært produsert, er fortsatt i bruk. Aluminium mister ikke egenskaper ved resirkulering. Klimapolitikk driver faktisk etterspørselen etter aluminium, derfor er den ganske stor. Aluminium brukes i lettvekting av transport, effektive bygg, i solcellepanel og vindturbiner – ja, veldig mange applikasjoner for det moderne samfunn. Det er et metall som varer lenge, men det tar tid å få tilbake: Derfor trenger man både primæraluminium og resirkulert aluminium.
Som du sier, det passer Norge, for i dette sirkulære tankesettet skal vi både klare å resirkulere så godt vi kan og utvikle produkter som både kan gjenbrukes og resirkuleres. Men vi trenger også en forsvarlig tilførsel til denne loopen fordi vi blir flere folk og trenger en del mer materiale. Da er det gunstig å produsere aluminium på fornybar kraft, slik som vi i stor grad gjør i Norge. Omtrent halvparten av primæraluminiumet som blir produsert i Europa, produseres i Norge og på Island. Dette bidrar til en grønnere europeisk aluminiumsindustri og at Europa har et veldig lavt karbonavtrykk sammenlignet med gjennomsnittet.
Kina står for nesten 60 prosent av global aluminiumproduksjon, som i veldig stor grad lages på kullkraft. Dette representerer en subsidiert overkapasitet av aluminium i det globale aluminiumsmarkedet, noe som er en utfordring for oss.
MK: Ja, derfor trenger man Brussel til å utforme handelsavtaler og lage politikk som opprettholder konkurranseevnen til europeisk industri i global sammenheng. Men Green Deal er jo ikke automatisk en Good Deal, det må jo en del reguleringer til som sørger for at europeisk aluminium ikke blir for dyrt sammenlignet med den kinesiske og som kanskje kan påvirke ikke-europeiske aktører til mer miljøvern.
RSM: De ambisiøse klimamålene kommer til å gjøre det dyrere for europeisk industri. Derfor er det ekstremt viktig at den delen av europeisk industri som er eksponert for global konkurranse, som aluminium absolutt er ved at prisen blir satt på London Metal Exchange, får kompensasjon eller fritak for kostnadene vi har i Europa. EU har gjort en god jobb med å få en oversikt over de industriene som er utsatt, og har tiltak for dette. I tillegg er det ekstremt viktig at EU tar en aktiv rolle og bruker de handelsbeskyttende instrumentene de har. Antidumping-saker for aluminium er eksempelvis viktig for å beskytte konkurranseevnen vår. Det kan og forsøker EU å gjøre noe med. WTO-regelverket alene klarer ikke å angripe industripolitikk som er lovlig i Kina og ulovlig i Europa.
MK: Hvordan kan Tyskland påvirke dette i sitt formannskap?
RSM: Først vil jeg si at det har vært godt å ha tysk formannskap i den krisen vi står i nå. De tøffe forhandlingene som landet ledet og gjennomførte i juli da EU skulle bli enig om sitt syvårsbudsjett og sin gjenreisningsplan, var første slaget. Videre i formannskapet vil det bli en heftig diskusjon i høst rundt klimamålene. Kommisjonen har lansert at utslippsmålet som er vedtatt på 40 prosent i 2030, skal heves til 50 til 55 prosent. Dette vil innebære betydelig høyere CO2-pris og strenge krav for utslippsreduksjon i industrien, som kan være krevende å få til. Men den veien må vi gå. Vi må håndtere klimautfordringene vi har, og det er naturlig å stramme det til i henhold til Paris-avtalen.
Jeg har troa på at Tyskland, med sin industripolitikk og sitt industritankesett klarer å bidra til konkurranseevne for europeisk industri. Beholder vi ikke konkurranseevnen, så havner enda mer aluminiumproduksjon i Kina. Det er ikke så lenge siden Kina produserte under ti prosent, nå er det på nesten 60. Det er en veldig tøff konkurranse derfra, og det må EU forholde seg til.
MK. La oss ta et spørsmål fra publikum. Hvordan kan Hydro i samarbeid med EU best påvirke andre land utenfor Europa, for eksempel utviklingsland i Afrika, Sør-Amerika og Asia, til å raskere bevege seg over til mer miljøvennlig adferd?
RSM. Jeg har hørt noen i og utenfor Europa snakke om «The Brussels Effect». Dette er EU-politikken som med sin kontakt og handel med resten av verden er med å påvirke. EU er eksempelvis den største organisasjonen i verden der USA ikke er med, men som de må forholde seg til. Dette synes jeg er veldig spennende fordi EU har en svært ambisiøs agenda på viktige områder.