Den tyske yrkesopplæringsmodellens suksess henger sammen med hvordan Tyskland utviklet seg som handelsstat. Todelt yrkesopplæring, eller «Duale Ausbildung» har røtter helt tilbake til laugstiden i middelalderen, nærmere bestemt det 12. århundre og grunnleggelsen av håndverkslaugene i de tyske handelsbyene. Det var disse laugene som grunnla mesterlære-systemet (lærling-svenn-mester) som yrkesfaglig opplæring er bygget på.
Også i Norge utviklet yrkesopplæringen seg etter mesterlære-modellen fra laugstiden. De første tekniske aftenskolene ble så opprettet på 1800-tallet, før yrkesskolene senere tok over etter andre verdenskrig. Disse var lagt opp etter et lignende system som dagens tyske todelte opplæring: elevene skrev lærekontrakt med bedriften og tilbrakte mesteparten av tiden her, og bare én til to dager i yrkesskolen. Fra og med 1976 trådte den nye loven om videregående opplæring i kraft, noe som førte til en omstrukturering av yrkesopplæringen. Den ble nå innlemmet i den videregående skolen og tettere koplet til det videregående utdanningsløpet. Yrkeselevene gikk fra nå av to år på skole, deretter to år som lærling i bedrift, slik vi kjenner det i dag.
I Tyskland derimot har yrkesopplæring forblitt mer tilknyttet sin opprinnelige form: mindre formell undervisning fra første stund til fordel for mer observasjon av erfarne håndverkere i arbeid og deltakelse i bedriftens arbeidsprosesser. De middelalderske håndverkslaugene er også forgjengerne til dagens handelskamre (IHK) som alle tyske bedrifter plikter å være medlem av, og disse har en viktig organisatorisk rolle i den todelte opplæringsmodellen. Handelskamrene ivaretar bedriftenes interesse overfor staten, i tillegg til å fungere som både rådgivere for og observatører av opplæringsforløpet til elevene. Gjennom denne korporative organisasjonsformen veves opplæring og arbeidsliv enda tettere sammen. Dette sikrer at kompetansen blant de som skal bli framtidens arbeidstakere er bedre tilpasset industriens behov.
Tekst: Hilde Bjørk