Nye krav til leverandørsansvar og aktsomhetsvurderinger i Norge og Tyskland

SANDS Advokatfirma DALegal Member av Norsk-Tysk Handelskammer

I Norge har den såkalte åpenhetsloven vært kjent for selskaper siden midten av 2022. Her kan du lese om hva dette betyr for innen- og utenlandske selskaper og hvem som er berørt.

Både i Norge og i Tyskland ble det vedtatt lover som inneholder nye forpliktelser for bedrifter til å kontrollere sine leverandørkjeder. Den norske åpenhetsloven som trådte i kraft 1. juli 2022 har samme siktemål som sin tyske parallell «Gesetz über die unternehmerischen Sorgfaltspflichten in Lieferketten». Den sistnevnte tyske loven trer først i kraft ved årsskiftet.

Ved å forplikte virksomheter til å utføre aktsomhetsvurderinger og til å reagere på risiko, skal loven å sørge for at virksomheter forebygger og motvirker menneskerettighetsbrudd både innad i egen virksomhet og i leverandørkjeden. Grunntanken er at lovgivningen, gjennom sine pålegg til større virksomheter, indirekte skal gjøre det forretningsmessig gunstig og nødvendig for mindre- og mellomstore bedrifter nedover i leveransekjeden å sørge for anstendige arbeidsforhold og overholdelse av menneskerettighetene. På denne måten skal menneskerettighetsstandarder gradvis heves over hele verden – i hvert fall i teorien.

Hvilke virksomheter omfattes av åpenhetsloven?

Den norske åpenhetsloven gjelder som utgangspunkt for større virksomheter med hovedsete i Norge. Hvem som regnes som en større virksomhet er forklart nedenfor.

I tillegg til virksomheter med hovedsete i Norge, omfatter loven større utenlandske selskaper som tilbyr varer eller tjenester i Norge og som er skattepliktige til Norge etter norsk intern lovgivning. Ifølge Forbrukertilsynet – som innehar rollen som tilsynsmyndighet for åpenhetsloven – er det avgjørende om intern, norsk lovgivning pålegger virksomheten å betale skatt, ikke hva som måtte følge av internasjonale skatteavtaler.

Det er altså tre kumulative vilkår som må være oppfylt for at utenlandske selskaper skal være underlagt pliktene i åpenhetsloven:

Skattepliktig i Norge

Utgangspunktet i norsk skattelovgivning er at selskaper som har inntekter fra virksomhet som drives i eller styres fra Norge er skattepliktige. Det er med andre ord krav om geografisk tilknytning, typisk i form av kontorer eller fast forretningssted i Norge. Dette innebærer blant annet at utenlandske virksomheter med filialer, kontorer eller salgslokaler i Norge omfattes av åpenhetsloven. Derimot vil utenlandske selskaper som driver virksomhet gjennom et datterselskap i Norge ikke være omfattet, så lenge datterselskapet regnes som et selvstendig skattesubjekt. Hvorvidt slike datterselskaper er underlagt åpenhetslovens regler avhenger derfor av selskapets størrelse og om den tilbyr varer eller tjenester. Om slike datterselskaper omfattes av åpenhetsloven avgjøres etter lovens generelle regler.

Som en rettesnor kan det på bakgrunn av dette slås fast at vilkåret om skatteplikt i Norge avhenger av den aktuelle virksomhetens faktiske tilstedeværelse i Norge- det være seg gjennom næringslokaler, ansatte eller annen stedlig representasjon av betydning.

Tilbyder av varer eller tjenester i Norge

I loven er det skrevet at virksomheten må levere både varer og tjenester for å være omfattet av dens virkeområde. Forbrukertilsynet har likevel helt fra lovens ikrafttredelse gjort det klart at vilkåret skal praktiseres slik at det er tilstrekkelig å være tilbyder av en av delene. Dette samsvarer med åpenhetslovens forarbeider, og formuleringen i lovteksten ser derfor ut til å være en glipp fra lovgivers side.

Vilkåret om at virksomheten må tilby varer eller tjenester i Norge, vil som regel være mindre problematisk enn vilkåret om skatteplikten nevnt ovenfor. Det kan være utfordrende å anvende vilkåret overfor netthandelsselskaper og tilbyder av digitale produkter. For slike selskaper vil det blant annet være av betydning om selskapet benytter en norskspråklig nettside eller en nettside med et norsk domene. Kjernen i vurderingen ligger tett opp mot den som allerede er redegjort for under pkt. 1.1, herunder graden av tilknytning til Norge. I praksis vil disse vilkårene regelmessig gå hånd i hånd.

«Større» utenlandsk virksomhet

Det er ikke overraskende at et land som utgjør 6-7% av Tysklands befolkning opererer med andre målestokker for størrelsen på selskaper for at loven skal komme til anvendelse. Forskjellen på terskelverdiene som er lagt til grunn i de to lovenes definisjon av større selskaper, er likevel bemerkelsesverdig.

Etter den norske åpenhetsloven er vilkåret oppfylt for virksomheter som omfattes av regnskapsloven § 1-5, eller som ved forrige årsskifte oversteg minst to av følgende tre terskelverdier:

  • Salgsinntekt på 70 MNOK;
  • Balansesum på 35 MNOK;
  • Gjennomsnitt på over 50 årsverk i regnskapsåret

Disse nedre grensene for hvilke virksomheter som omfattes av åpenhetsloven, står i sterk kontrast til de som fra 1. januar 2023 blir gjeldende i Tyskland. Mens et gjennomsnitt på 50 årsverk er tilstrekkelig etter norsk lov, kan en virksomhet ha inntil 3000 ansatte før den blir omfattet av den tyske åpenhetsloven. Fra 1. januar 2024 utvides den tyske åpenhetsloven til også å gjelde mindre virksomheter med minimum 1000 ansatte. Sett med tyske øyne vil altså en mindre virksomhet kunne være langt større enn det som etter norsk lov regnes som en større virksomhet.

Hva regulerer åpenhetsloven?

Til tross for den markante forskjellen mellom den norske og den tyske loven når det gjelder lovens virkeområde, og særlig krav til størrelsen på virksomheten, er de to lovene nært beslektet når det kommer til forpliktelsene som foreskrives og innholdet av disse.

De berørte virksomhetene underlegges en plikt til å utføre aktsomhetsvurderinger, gjerne omtalt som «due diligence»-prosesser. I hovedsak skal slike vurderinger gjennomføres med mål om å kartlegge, forebygge, avbøte og redegjøre for hvordan virksomheten og dens underleverandører forholder seg til faktiske og potensielle negative konsekvenser deres virksomhet har på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Både i Tyskland og i Norge forpliktes virksomhetene i tillegg til å offentliggjøre rapporter om hvordan de oppfyller lovenes forpliktelser.

Hverken den tyske eller den norske loven foreskriver en detaljert metode for selve gjennomføringen av aktsomhetsvurderingene. I den norske loven vises det i stedet til OECD-retningslinjene for multinasjonale selskaper, som kommer til å hjelpe særlig utenlandske selskaper til å overholde lovens krav. Videre kan den tyske loven, med sin langt mer utfyllende tekst, være en nyttig kilde i spørsmålet om hvordan aktsomhetsanalyser best kan gjennomføres.

I motsetning til den tyske loven, gir den norske loven også enhver rett til tilgang til informasjon om hvordan virksomheten håndterer faktiske og potensielle negative konsekvenser for menneskerettighetene og anstendige arbeidsforhold. Innsynsretten er imidlertid begrenset til informasjon som virksomhetene allerede er lovpålagt å tilgjengeliggjøre gjennom plikten til å offentliggjøre sine aktsomhetsvurderinger. Følgelig vil plikten til å oppgi informasjon innebære lite merarbeid for virksomheter som har overholdt offentliggjøringsplikten, da det som regel kan henvises til allerede publiserte rapporter. Hvis, i enkle tilfeller, det skulle ikke være tilstrekkelig å henvise til den offentlige rapporten, bør virksomheten undersøke om de etterspurte opplysningene regnes som bedriftshemmeligheter eller personopplysninger før de tilgjengeliggjøres.

Konklusjon

Det er forventet at større virksomheter omfattet av lovenes virkeområde vil overføre sine forpliktelser nedover i leveransekjeden. Vår anbefaling er at også virksomheter som ikke omfattes direkte av loven tar aktive skritt for å undersøke risiko for grunnleggende menneskerettigheter i egen virksomhet og leverandørkjede. Dette skyldes at manglende aktsomhetsvurderinger i henhold til   åpenhetsloven og Lieferkettengesetz potensiell vil kunne føre til tap av oppdrag. Beslutningen om å ta aktive grep vil altså ikke «bare» styrke menneskerettigheter og arbeidsforhold, men også styrke virksomhetens konkurransedyktighet.