– Endring er østtyskernes kontinuitet

Tysk Norsk bokmål

Gjestekommentar fra Stefan Krabbes

3. oktober 2020 har feiret Tyskland 30 år med fredelig gjenforening. Ettersom jeg først ble født i 1987 i Dessau (Sachsen-Anhalt), mangler jeg DDR-erfaringen. Jeg har imidlertid opplevd transformasjonstiden. Derfor kaller jeg min generasjon for «den hybride generasjonen». Våre foreldre sosialiserte oss til østtyskere, men vi ble også formet av det vesttyske utdanningssystemet. Vi er fortrolig med begge systemer og i stand til å oversette. Med dette perspektivet er det verdt å kaste et blikk tilbake og et fremover på 30 år med gjenforening.

Fokuset bør ligge på Øst-Tyskland ettersom de største forandringene er å spore her. Låner man ord fra Heraklit, kan man si at endring har vært østtyskernes eneste kontinuitet de siste 30 årene. Det starter med gjenforeningen, deretter deindustrialiseringen av Øst-Tyskland og den påfølgende masseledigheten, sosialstatsreformene (Harz), krisen i solarindustrien, finans- og statsgjeldskrisen, sommeren med migrasjon, dagens koronakrise samt den altomfattende klimakrisen. Alt dette har funnet sted de siste 30 årene.

Deindustrialisering, masseledighet og sosialstatsreformer traff Øst-Tyskland spesielt hardt. Ingen av de kjente og tilegnede systemene i DDR besto. Også det nylig tillærte sosialsystemet i Forbundsrepublikken endret seg drastisk med Harz-reformene.

Kohls lovnader om «blomstrende landskap» ble først og fremst forhindret av de faktiske omstendighetene. Den som ønsker innsikt i hva en særskilt østtysk livsoppnåelse er, må forstå at tidligere DDR-borgere lærte hvordan livet i en sosialistisk stat fungerte. All denne viten bidro imidlertid ikke til det senere livet i Forbundsrepublikken. Derfor måtte østtyskerne – i tillegg til husbygging, barneoppdragelse, jobb, jobbsøking eller omskolering – også på egen hånd sette seg inn i Forbundsrepublikkens sosiale markedsøkonomi og demokrati.

Stefan Krabbes (her i samtale med Thüringens ministerpresident Bodo Ramelow) er en tysk blogger. Han startet emneknaggen #DerAndereOsten for å gi et mer differensiert bilde av Øst-Tyskland og skissere felles tyske og europeiske perspektiver. Han er også opptatt av konsekvensene av digitalisering, som han anser som den påfølgende epoken etter industrialiseringen.

Twitter: @stefankrabbes

Et stort feilsteg var håpet om at integreringen i markedet ville gi en demokratiseringseffekt etter vestlig modell. Det er på ingen måte slik at det ikke fantes en demokratiseringsprosess også i Øst-Tyskland. Mandagsdemonstrasjonene og de påfølgende runde bordene i DDR var tydelige uttrykk for et ønske om demokrati. Da man overtok den vesttyske demokratimodellen, fikk imidlertid disse tilkjempede frihetene en abrupt avslutning.

Når eventuelle fremtidige stater skal gjenforenes – eksempelvis Nord-Irland og Irland eller Nord- og Sør-Korea – må man sørge for å skape en likeverdig gjenforening som gjør seg gjeldene i en nyformulert, felles grunnlov.

At fremtiden vil være fredeligere enn fortiden, er en feilslutning. Med digitalisering, globalisering og kampen mot klimaendringene står vi foran flere utfordringer som må løses i fellesskap.

Digitalisering vil føre til flere maktkonsentrasjoner i markedet og bidra til at mellomledd faller bort. I sine tekster belyser journalisten George Packer og sosiologen Didier Eribon de økonomiske og politiske konsekvensene av uhemmet globalisering. Ettersom Øst-Tyskland har lang erfaring med kriser, oppstår det her en ny mulighet: en relokalisert økonomi basert på små og mellomstore selskaper, som er mindre sårbar for globale kriser og som øker den regionale verdiskapningen og gjør forsyningskjedene kortere.

Samtidig må lokale «Hidden Champions» innen digitalisering identifiseres og bistås, for eksempel gjennom oppretting av forskningssentre og universitetsavdelinger i Øst-Tyskland. I en større kontekst står det avgjørende spørsmålet om desentral datalagring, noe som også vil innebære relokalisering av data. Mitt ønske: Øst-Tyskland som Tysklands digitale idégarasje.

Frigjøring av arbeidskraft gjennom digitalisering og kullutfasing vil samtidig stille nye sosiale spørsmål til sosialstaten. I sine svar må den uungåelig ta stilling til hvordan livsarbeidstiden skal organiseres.