Gjestekommentar
Maria Moræus Hanssen, konsernsjef DEA Deutsche Erdoel AG
Som sjef i et internasjonalt olje- og gasselskap reflekterer jeg mye over to problemstillinger. På den ene siden bidrar forbruket av olje og gass til global oppvarming og må reduseres. På den andre siden vil verden i overskuelig fremtid ikke fungere uten olje og gass, og produksjonen må derfor fortsette.
Fossile energibærere som kull, olje og gass er et stort klimaproblem, i likhet med industriell kjøttproduksjon og massiv avskoging. Men i motsetning til kull, kjøtt og avskoging har verden fortsatt ikke fullverdige alternativ til dagens forbruk av olje og gass. Derfor må vi redusere utslippene forbundet med produksjon og forbruk av olje og gass mens vi fortsetter å utvikle reelle alternativ. Et oppstrøms olje- og gasselskaps største og viktigste bidrag er i produksjonsleddet.
Fra Mittelplate, oljefeltet DEA opererer og eier sammen med Wintershall i naturvernområdet Vadehavet nord i Tyskland, er CO2-utslippene 85 prosent lavere enn gjennomsnittet i global olje- og gassproduksjon. Det skyldes en miljøengasjert lokalbefolkning, krav fra lokale myndigheter og store investeringer i miljøtiltak. Et norsk eksempel er Johan Sverdrup-feltet, der elektrifisering fra land årlig vil redusere CO2-utslipp tilsvarende utslipp fra 230 000 personbiler.
Det er altså mulig å redusere klimaavtrykket. Men selskapene må utfordres til å gjøre mer. Det handler om å være kostnads- og energieffektive, om å jobbe på nye måter, bruke den beste teknologien som er tilgjengelig, digitalisere i stor skala og investere mye mer i ansatte og kontinuerlig utdannelse.
Å redusere klimaavtrykk må i 2019 bli et kollektivt ansvar for bransjen og dens organisasjoner. Store selskap som Equinor, Shell og BP kan ikke bære dette alene. Det handler om forpliktende satsing på fangst, bruk og lagring av CO2, om utvikling av alternative energikilder, om å arbeide for globale CO2-avgifter og for CO2-skatt på forbruk. Den forurensende må betale for forurensing, som produsent og som forbruker.
Det burde også plage oss mer at det fortsatt finnes selskap i bransjen som finansierer lobbykampanjer mot klimatiltak. Dersom vi har slike «venner» eller faktisk opplever at våre bransjeorganisasjoner ikke lenger representerer våre verdier, bør vi gjøre noe med det.
Noen vil mene at det beste, av hensyn til klimaet, ville være en styrt avvikling av hele bransjen. Problemet er at det også ville medført avvikling av andre virksomheter verden trenger. Det mekaniserte jordbruket, som er en forutsetning for effektiv matforsyning, er avhengig av olje og gass. Den globale transporten på havet og i luften er fortsatt avhengig av olje. Privatbilismen er avhengig av olje. Globalt er det fortsatt bare 0,2 prosent helelektriske biler.
Elektrisitetsproduksjon er den største klimasynderen og står for om lag 25 prosent av de globale klimagassutslippene. Her øker heldigvis bruken av fornybar teknologi. Men i 2019 vil fortsatt kull dominere og produsere nær 40 prosent av all elektrisitet i verden.
De fleste seriøse prognoser viser at fornybare teknologier vil øke sin andel i produksjon og forbruk, mens fossilandelen vil synke. Men på grunn av et økende globalt energibehov vil etterspørselen etter olje og gass være høyere om ti år enn i dag.
Teknologisk utvikling vil kanskje endre bildet allerede om få år. Men slik det ser ut i dag vil verden trenge olje og gass i mange år. Det viktigste klimatiltaket olje- og gassindustrien kan gjennomføre er derfor å sørge for at selskapene blir ledende innen utslippsreduksjoner og at vi våger å være dønn ærlige om fremtiden.