Vårt styremedlem Liv Monica Stubholt har særlig lang erfaring med karbonfangst- og lagring (CCS) både som advokat, næringslivsleder og fra rammevilkår og politikk. Vi tok en morgenkaffe med henne om Langskip-prosjektet, bærekraftarbeid og bilateralt samarbeid på området.
Hvordan jobber Selmer med bærekraft?
Som et betydelig norsk forretningsadvokatfirma er energibransjen viktig for Selmer. Vi har en av landets største energiavdelinger for advokattjenester, og vi har gjort to ting som jeg tror speiler det våre kunder i næringslivet gjør. For det første har vi etablert en bærekraftgruppe som jeg tok initiativ til. Der er vi innrettet mot å hjelpe næringslivet med den juridiske dimensjonen av bærekraft. Før handlet bærekraft om bestepraksis, «code of conduct», ambisjoner og retningslinjer, nå ser vi en utvikling fra slik «soft law» til «hard law» og bindende regelverk. Det beste eksemplet er EUs taksonomi som – fra et investorperspektiv – skal hjelpe næringslivet med å måle bærekraften på sine aktiviteter. Dette etablerer et utgangspunkt for at virksomheten kan forbedre sine bærekraftsmål samt sette og nå nye mål tilpasset virksomheten.
Det andre vi gjorde i Selmer var å omstille vår energiavdeling til å gi råd på hele perspektivet av energi, miljø og klima. Et nytt navn skaper ikke endring alene, men vi erfarte at det hadde stor betydning fordi det endret tankesettet om hvordan vi skulle jobbe og hvilke mål vi skulle sette oss. Det hjalp oss også å speile det næringslivet selv står overfor. Vi har gleden av å møte samme tankesett hos andre moderne virksomheter, og vi har glede av dette i vår dialog med tyske samarbeidspartnere i det juridiske miljøet, som Gleiss Lutz, Taylor Wessing, Luther, Noer og Redeker.
Hva er egentlig Langskip-prosjektet og hva betyr det for Norge?
Det er et stort og strategisk viktig infrastrukturprosjekt i en størrelsesorden på 22 milliarder kroner for hele verdikjeden. Nettopp verdikjede er det viktigste stikkordet jeg kan gi. Den komplette verdikjeden for fangst, transport og permanent lagring av CO2 utgjør den innovative kraften i Langskip-prosjektet.
I Langskip-prosjektet fanges CO2 fra industriutslipp. Det er to fangstanlegg som er kildene for å mate inn CO2 i verdikjeden. Fortums fellesprosjekt med Oslo kommune, Fortum Oslo Varme, der jeg er styreleder, fanger CO2 fra forbrenning av restavfall i Oslo. Det gjøres ved å kjemisk strippe røykgassen for CO2 og skille den ut for håndtering slik at den ikke slippes ut i atmosfæren. Parallelt med Fortums prosjekt inngår et fangstanlegg nummer to på HeidelbergCements fabrikk i Telemark i Langskip-prosjektet. CO2-gassen blir gjort klart for transport med skip til en lager- og prosesseringsterminal på Vestlandet, for å bli fraktet i rør ut til lagringsplassen på norsk sokkel. Her blir CO2-en injisert i undergrunnen under havbunnen.
Norge har også det største testsentret for karbonfangst på Mongstad, hvor internasjonale bedrifter også forsker på hvordan de kan trekke ut CO2 fra industriutslipp?
Ja, jeg hadde gleden av å jobbe med det da jeg ledet Aker Clean Carbon og samarbeidet med verftsvirksomheten i Kværner (nå nye Aker Solutions). Sistnevnte er et typisk offshoreverft som hadde relevant kompetanse for å bygge et miljøteknologianlegg, og et konkret eksempel på det mange peker på: Kompetansen i norsk olje- og gassnæring er kritisk for å levere miljø- og klimateknologien vi trenger. Teknologisentret på Mongstad (TCM) fanger CO2 i verdens største «industrial scale pilot» for å teste og dokumentere forskjellige fangstmetoder. Som piloteringsanlegg har det vært meget vellykket. TCMs suksess har dessverre kommet litt i skyggen av at fullskalaprosjektet på Mongstad ble kansellert.
Hva må til for at Langskip-prosjektet skal lykkes? Du nevnte Fortum og HeidelbergCement, men man trenger også flere kunder for å fylle Langskipet?
LMS: Dette er et norsk-finansiert prosjekt, men det har en europeisk dimensjon. Den europeiske dimensjonen er en viktig drivkraft bak Langskip-prosjektet. Norsk sokkel har optimal geologi for å lagre CO2. Det betyr ikke at det er tomme huler under havbunnen, men porøse bergarter. Det er som et svampprinsipp. Man injiserer CO2 i porøse steinformasjoner under havbunnen og fanger det slik en svamp kan fange mye vann i lite volum. Etter noen hundre år vil det også kunne forsteines, noe som ytterligere vil bidra til målet om langsiktig og sikker lagring.
For å forhindre CO2-utslipp må jo denne også prises, jeg regner med at dette er en nødvendig forutsetning for å i det hele tatt gjøre dette prosjektet finansielt attraktivt?
Det har vært en anomali i vår globale økonomi at det for lenge har vært «gratis å forurense», det vil si bidra til global oppvarmning. Når det ikke reguleres, eller prises for lavt, finnes det ikke tilstrekkelige insentiver for å redusere utslipp. Derfor er jeg enig i at økt karbonavgift og derved kostnaden for å slippe ut CO2 må opp, men det er ikke nok alene. For ti år siden var det et tappert forsøk på å etablere karbonfangst- og lagringsprosjekter i EU under det såkalte «flagship project». Det lyktes ikke og det var nok delvis fordi CO-prisingen forble lav.
I dag er det flere verktøy eller virkemidler som trekker i retning av at man ønsker å få ned utslippene. EUs taksonomi er ett av flere struktureksempler på det. Jeg er derfor mer optimistisk fordi det finnes drivere som dytter oss i retning av utslippsreduksjon og som vil gjøre karbonfangsten kommersiell raskere. Kostnaden til karbonfangst og -lagring er fortsatt høy, men det utgangsbildet kjenner vi igjen fra fornybarsektoren. Det første solcellepanelet og de første vindparkene var dyre og ineffektive i forhold til det vi ser nå. Det er ingen grunn til å tro at vi ikke skal lykkes med samme vesentlige og muliggjørende kostnadsfall også når det gjelder miljøteknologien karbonfangst.
For å kunne ta i bruk CCS-teknolog må det eksistere en vilje i befolkningen og politikken. Det var fullstendig blokade for CCS i Tyskland for noen år siden, hvordan ser du endringen på dette området?
Nå ser vi heldigvis en ganske vesentlig endring i Tyskland. Den har skjedd gradvis og mange faktorer har spilt inn, men det var et vannskille da Angela Merkel i 2019 uttalte at CCS-teknologi er nødvendig. Det viser seg at vi ikke kan unne oss den luksus å velge ett eller to virkemidler for å nå Parisavtalens mål, vi må faktisk bruke hele katalogen.
Etter Merkels uttalelse var det flere politikere som åpnet for diskusjoner om CCS. Forrige uke konstaterte en artikkel i Handelsblatt at det er ingen vei utenom CCS-teknologi. De Grønne har også for første gang åpnet opp for å diskutere dette. Det blir nok viktig å begrense teknologien til utelukkende industriutslipp.
Nettopp industriutslipp er en stor utfordring som må løses helt uavhengig av hva som skjer innenfor energisektoren. Det er en realitet som ikke alle dveler ved: Selv om man skulle få en hundre prosent utslippsfri global energisektor, ville vi likevel måtte ta i bruk klimateknologi for å få ned utslipp fra avfallshåndtering, produksjon av aluminium, petrokjemiske produkter og gjødsel. Det vi gjør i Fortum er en god illustrasjon: Håndtering av restavfall etter gjenvinning av alle brukbare restråstoffer er helt nødvendig for et moderne bysamfunn. Karbonfangst på utslipp som kommer fra avfallsforbrenning vil være en nøkkelteknologi for å leve bærekraftig i urbane byer.
Det er ikke bare i Tyskland teknologien er omdiskutert, også i Norge er det noen skeptikere. Mange mener at man heller burde bruke karbonet enn å lagre det på havbunnen?
Svaret er at vi trenger begge deler. Det er mange spennende innovasjonsprosjekter som leter etter hvordan vi kan omdanne CO2 til nyttige produkter, for eksempel å la det inngå i plastprodukter, hyller, møbler eller byggeelementer (varianter av LECA-blokker) for nybygg og rehabilitering. Her er det et potensial. Problemet er at for å nå Parisavtalens mål vil det bli så mye CO2 som fanges, at vi neppe realistisk kan finne nyttig bruk av hele volumet. Dimensjonene matcher ikke, men å bruke så mye CO2 som mulig til gode produkter – den veien er vi nødt til å gå. Heldigvis finnes det spennende miljøer som stadig finner nye bruksområder for karbonet.
Vi trenger flere klimatiltak for industriutslipp, og her er vi mange aktører som har en jobb å gjøre. Med Green Deal finnes det gode rammebetingelser for at både norske og tyske bedrifter kan bidra og engasjere seg?
Det er hundrevis av mennesker i Norge som kan regnes som CCS-eksperter, vi finner dem i næringslivet, instituttsektoren, forskningsmiljøene og forvaltningen. Vi må nemlig ikke glemme at å lage lovgivning og forvalte regelverket også er en spesialkompetanse, og her er det norske olje- og energidepartementet meget dyktig. Dette sterke fagmiljøet er en del av en internasjonal forsknings- og utviklingsstruktur og et nært faglig samarbeid. Vi ser også viljen i bilateralt samarbeid. De norske forsknings- og utviklingsmiljøene som har engasjert seg sterkt i karbonfangst, jobber ofte tett med tyske kolleger, for eksempel ved Fraunhofer-instituttene. SINTEF-stiftelsen i Trondheim har lykkes i å få europeisk status og leverer gode resultater som Norwegian CCS Research Centre (NCCS). Det er også tyske bedrifter, for eksempel Linde, som har engasjert seg i karbonfangst i flere runder med prosjekter også i Norge.