– Ja, vi ELsker denne byen …

Tysk Norsk bokmål

… og det er vel et godt utgangspunkt? Kjærlighet til byen måtte til for å mobilisere nødvendig engasjement og utholdenhet for å innføre 70 elektriske busser og den tilhørende ladeinfrastrukturen på Ruters tyngste busslinjer i løpet av ett år.

Laura Herzig, Manager Strategy & Operations, Deloitte Norway

Startskuddet for en ambisiøs reise

Det var en grå novemberdag i 2017 da jeg for første gang befant meg på Ruters hovedkontor i Oslo. Jeg kikket ut over det yrende folkelivet på Jernbanetorget mens jeg ble intervjuet til rollen som prosjektleder for innfasing av elektriske busser i Oslo. Jeg husker godt den smittende entusiasmen fra samtalepartneren min da hun fortalte meg om Ruters reise inn i en utslippsfri fremtid. Innen slutten av 2020 skal all kollektivtransport kjøre på fornybar energi, og innen 2028 skal det komplett omstilles til utslippsfrie alternativer.

De 70 elbussene var altså startskuddet for en trinnvis utskifting av hele Ruters bussflåte. Dette startskuddet ville vi knytte til 2019, året Oslo inntok rollen som europeisk miljøhovedstad.

Innta plassene … Klar, ferdig, gå!

I 2018 var elektriske kjøretøy slett ingen nyhet lenger. Batteriteknologien var kommet så langt at også europeiske produsenter kunne tilby busser med konkurransedyktig kapasitet og rekkevidde, i tillegg til de sterkt posisjonerte kinesiske produsentene. Også leveringstiden til selve bussene passet akkurat inn i vår ambisiøse tidsplan, og dermed var målet riktignok utfordrende, men innen rekkevidde.

Mot formodning skulle det vise seg at den virkelige utfordringen i dette prosjektet ikke var knyttet til selve teknologien, men til endringsbehovet den medførte for mange involverte parter. Det trengtes ny kompetanse og kunnskap hos en rekke enkelte ansatte, men også på et mer overordnet organisatorisk nivå. Blant annet måtte rutene og kjøreplanene beregnes på nytt og tilpasses til ladetider og batterikapasitet. Enda mer komplisert var det å opprette ladeinfrastrukturen på holdeplasser og bussanlegg. Ved opprustningen av ett enkelt anlegg var det eksempelvis over ti forskjellige parter involvert, hver av dem med sine egne beslutningstakere, underleverandører og budsjetter. Samtidig opplevde vi en slags maktforskyvning i økosystemet av samarbeidspartnere for slike omfattende infrastrukturprosjekter: Nettutbyggere, strømleverandører og elektroingeniører fikk en langt mer sentral rolle enn tidligere. Og iblant var det alt annet enn enkelt å beholde oversikten over ansvarsområder og avhengighetsforhold mellom de ulike involverte partene.

Målet kan bare nås i fellesskap

Men det er akkurat dette som er oppgaven min som prosjektleder. Ved hjelp av gode metoder og verktøy strukturerer jeg komplekse prosesser og forsøker å lede avgjørelser og beslutninger i riktige baner. Samtidig må jeg si at er det én ting jeg har lært meg gjennom denne erfaringen, så er det at et slikt prosjekt ikke står og faller på en gigantisk masterplan, men på den kollektive innsatsen og viljen fra alle involverte. Det kreves mot, åpenhet og en positiv holdning for å oppnå de forandringene som trengs for at vi skal klare de mange små skrittene som utgjør veien inn mot en mer bærekraftig fremtid.

Da er det vel bare å sette i gang! Og med et smil blir alt enklere.